Lovdata   Høyesterett - Kjennelse.
INSTANS: Høyesterett - Kjennelse.
DATO: 2003-05-13
PUBLISERT: HR-2003-00037a - Rt 2003 593
STIKKORD: Sivilprosess. Domstolloven. Rettergangsstraff.
SAMMENDRAG: Sjefsredaktøren i TV2 hadde uten samtykke offentliggjort filmopptak av en domfelt i rettssalen etter at dom var avsagt og retten hevet. Saken gjaldt spørsmålet om domstolloven § 198 tredje ledd 2. straffalternativ, jf § 131a første ledd 2. punktum var overtrådt. Høyesterett kom til at domstolloven § 198 tredje ledd 2. straffalternativ, jf § 131a første ledd 2. punktum isolert sett var overtrådt. Da filmopptakene belyste vesentlige sider av straffesaken mot domfelte, fant imidlertid Høyesteretts flertall at offentliggjøringen var vernet av EMK art 10. Dissens 3-2
Henvisninger: LOV-1915-08-13-5-§131a (Dstl), LOV-1915-08-13-5-§198 (Dstl), LOV-1999-05-21-30-EMKN-A10 (Menneskerettsloven)
SAKSGANG: Bergen tingrett - Høyesterett HR-2003-00037, straffesak, anke.
PARTER: Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Gert Johan Kjelby - til prøve) mot Kåre Valebrokk (advokat Cato Schiøtz).
FORFATTER: Stang Lund, Flock, Schei. Dissens: Gussgard, Utgård.

Henvisninger i teksten: LOV-1902-05-22-10-§390c (Strl), LOV-1981-05-22-25-§8 (Strpl), LOV-1981-05-22-25-§323 (Strpl), LOV-1981-05-22-25-§345 (Strpl), LOV-1981-05-22-25-§438 (Strpl), LOV-1999-05-21-30-§2 (Menneskerettsloven), LOV-1999-05-21-30-§3 (Menneskerettsloven), LOV-1999-05-21-30-EMKN (Menneskerettsloven), LOV-1999-05-21-30-SPN-A19 (Menneskerettsloven), LOV-1999-06-04-37


(1)
Dommer Stang Lund: Saken gjelder straffeforfølgning av sjefredaktøren i TV 2 for uten samtykke å ha offentliggjort filmopptak av en domfelt i rettssalen rett etter at dom var avsagt og retten hevet.

(2)
Politiet i Agder ila 23. mai 2002 Kåre Valebrokk, født 17. desember 1940, forelegg for overtredelse av domstolloven § 198 tredje ledd annet alternativ, jf. § 131a første ledd annet punktum. Grunnlaget er
       « Onsdag 13. februar 2002 i lagrettesalen i tinghuset i Arendal, umiddelbart etter at Agder lagmannsretts rettsmøte for avsigelse av dom i « Baneheia-saken » var avsluttet, ble det gjort filmopptak av domfelte B uten hans samtykke. Sjefsredaktør Kåre Valebrokk i TV 2 besluttet at opptaket skulle vises på TV 2-nyhetene samme dag kl 18:30 og 21:00, til tross for at B ikke hadde samtykket. Opptaket ble vist iht sjefsredaktørens beslutning. »


(3)
Straffen ble fastsatt til en bot av 25.000 kroner, subsidiært fengsel i 25 dager.

(4)
Agder politidistrikt besluttet å ikke ilegge TV 2 AS foretaksstraff i tillegg til det personlige straffansvar for sjefredaktøren. Forfølgning overfor fotografen som tok filmopptaket, ble heller ikke iverksatt. B klagde over politiets henleggelse av saken mot TV 2. Klagen ble ikke tatt til følge.

(5)
Valebrokk vedtok ikke forelegget fordi offentliggjøringen etter hans mening ikke var rettsstridig. Saken ble sendt Bergen tingrett, som 5. desember 2002 avsa dom med slik domsslutning:
       « Kåre Valebrokk, født 17.12.40, frifinnes. »


(6)
Etter tingrettens oppfatning var det under de spesielle omstendigheter ikke nødvendig i et demokratisk samfunn å forby TV 2 å vise filmopptak av domfelte i rettssalen rett etter at han i ankeinstansen var dømt for å ha begått forbrytelser av bestialsk art. Under henvisning til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 10 fant retten at TV 2s offentliggjøring av opptaket ikke var rettsstridig.

(7)
Påtalemyndigheten har etter straffeprosessloven § 8, jf. § 323, anket dommen direkte til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anke direkte til Høyesterett og henvist anken.

(8)
 Påtalemyndigheten har for Høyesterett i hovedsak anført:

(9)
Tingrettens forståelse av EMK artikkel 10 er feil. Ileggelse av forelegg etter domstolloven § 198 tredje ledd, jf. § 131a første ledd annet punktum for offentliggjøringen av filmopptaket av B idet han går ut av rettssalen, innebærer ingen krenkelse av artikkel 10.

(10)
Det er riktig å verne en domfelt mot offentliggjøring av hans eventuelle reaksjoner i retten umiddelbart etter en domfellelse blir offentliggjort. Slike reaksjoner kan eksempelvis være fortvilelse, avmakt eller aggresjon. Det aktuelle filmopptak ble offentliggjort i nyhetssendingene i TV 2 senere samme dag nettopp for å vise domfeltes reaksjoner umiddelbart etter at han var idømt forvaring i 21 år med en minstetid på 10 år. Offentliggjøringen er klart i strid med formålet med forbudet, slik dette fremgår av lovforarbeidene. Verken lovens ord, formålet eller reelle hensyn tilsier en innskrenkende fortolkning av bestemmelsene i domstolloven. Handlingen er klart rettsstridig.

(11)
Påtalemyndigheten bestrider ikke at det foreligger et inngrep i forhold til artikkel 10 nr. 1, men inngrepet er ikke vesentlig. Inngrepet har klar hjemmel i lov, skal verne siktede eller domfelte mot belastende fotografering og filmopptak og er nødvendig i et demokratisk samfunn. Uansett hører det under medlemsstatenes skjønnsmargin å treffe tiltak for å beskytte mot belastende fotografering. Dette underbygges av at tilsvarende forbud finnes i andre europeiske land, og at det i Danmark er fremmet forslag til nye bestemmelser som er tilnærmet identiske med § 131a første ledd annet punktum.

(12)
Skillet mellom rett til å motta informasjon og rett til å formidle informasjon har betydning ved vurderingen av om det foreligger et inngrep og om inngrepet er nødvendig. Ytringsfrihet for nyhetsmediene går primært på retten til å meddele tilgjengelig informasjon. Det er intet krav etter artikkel 10 at mediene gis tilgang til enhver kilde og rett til å bruke alle virkemidler ved formidlingen. Offentliggjøring av ulovlig innhentet materiale kan uansett ikke være særlig sterkt beskyttet etter artikkel 10. I dette tilfellet kunne inntrykket av domfeltes opptreden i rettssalen vært formidlet gjennom lovlig reportasje uten filmopptak av domfelte.

(13)
Menneskerettighetsdomstolen har i forhold til artikkel 6 nr. 1 godtatt at informasjon til nyhetsmediene begrenses ved at rettsmøter holdes for lukkede dører, hvilket viser at medlemsstatene har nokså vid skjønnsmargin i forbindelse med domstolenes virksomhet. Når nyhetsmediene helt kan stenges ute fra rettsmøter, må medlemsstatene ha adgang til å begrense tilgangen til informasjon ved å forby fotografering og filmopptak. Offentlighetsprinsippet i artikkel 6 nr. 1 er ivaretatt gjennom bestemmelser om åpne dører, jf. Rt 2001 568.

(14)
Innføring av forbudet mot fotografering og det tilknyttede forbud mot offentliggjøring og håndhevingen av forbudet, innebærer en konvensjonsmessig avveining av hensynet til domfelte og hans pårørende og hensynet til nyhetsmedienes friheter og rettigheter etter artikkel 10. Slik avveining hører under medlemsstatenes skjønnsmargin.

(15)
Påtalemyndigheten har etter straffeprosessloven § 345 annet ledd annet punktum nedlagt påstand om at Valebrokk dømmes for overtredelse av domstolloven § 198 tredje ledd, jf. § 131a første ledd annet punktum, til en bot stor kr 25.000, subsidiært fengsel i 15 dager. Bøter bør ikke legges på et symbolsk nivå, særlig når overtredelsen har et sterkt økonomisk og konkurransemessig motiv, jf. Ot.prp.nr.55 (1997-1998) side 66 annen spalte.

(16)
 Kåre Valebrokk har for Høyesterett i hovedsak anført:

(17)
Beslutningen om å vise filmopptaket av B på vei ut av rettssalen i TV 2s senere nyhetssendinger dekkes av gjerningsbeskrivelsen i domstolloven § 198 tredje ledd, jf. § 131a første ledd annet punktum. Men offentliggjøringen i dette tilfellet er ikke rettsstridig. Det må innfortolkes en rettsstridsreservasjon i bestemmelsene. Uansett er ikke ordlyden i domstollovens forbud mot fotografering og offentliggjøring avgjørende etter inkorporeringen av EMK artikkel 10. Håndhevingen av forbudet mot å offentliggjøre bilder av B vil innebære en krenkelse av artikkel 10. Etter menneskerettsloven § 2 nr. 1, jf. § 3 skal artikkel 10 gå foran i tilfelle motstrid med annen lovgivning. Tingrettens frifinnende dom er således riktig.

(18)
Overfor Valebrokk og TV 2 er håndhevingen av forbudet et vesentlig inngrep. Bruk av bare bilde og lyd og bilde er fundamentalt for å formidle informasjon, meninger og ideer. I dette tilfellet kunne ikke filmopptaket av B erstattes med ord. Vernet av B må etter artikkel 10 nr. 1 vike for TV 2s rett til å meddele opplysninger og meninger om Bs opptreden rett etter avsigelsen av straffedommen. Håndhevingen tar heller ikke hensyn til Menneskerettighetsdomstolens sterke motvilje mot å overprøve valget av journalistiske virkemidler.

(19)
Det bestrides ikke at forbudet mot å fotografere og offentliggjøre filmopptak av B er « foreskrevet ved lov », og at inngrep som tar sikte på å verne siktede eller domfeltes omdømme eller rettigheter, generelt har et legitimt formål.

(20)
Håndheving av forbudet for å verne B er imidlertid unødvendig og uforholdsmessig i forhold til det formål som skal ivaretas. Ved bedømmelse av om inngrepet er nødvendig, vil kravet til relevans og om det forsvarer de hensyn som ligger bak inngrepet stå sentralt. Inngrepets generelle konsekvenser for ytringsfriheten og særlig dets sterke virkning overfor Valebrokk og derved også TV 2, medfører at artikkel 10 er krenket.

(21)
Ved den konkrete bedømmelse har Valebrokk særlig framhevd sakens helt ekstraordinære offentlige interesse i lengre tid, og at B allerede fra pågripelsen var identifisert med navn og bilde i nyhetsmediene. Under hele straffesaken ble Bs personlige egenskaper gjenstand for stor oppmerksomhet. Etter avsigelsen av dommen i lagmannsretten reagerte B meget påfallende ved at han småflirende og tyggende tyggegummi reiste seg opp og vandret ut av rettssalen. Da forsvareren til B i et intervju med TV 2 uttalte at B var skuffet, og « det var rimelig tydelig på hans kroppsspråk », ble filmopptaket sammen med blant annet intervjuet med forsvarer vist i nyhetssendingene samme dag. Opptaket ga seerne grunnlag for selv å danne seg et bilde av hans opptreden og forsvarerens uttalelse.

(22)
En frifinnelse av Valebrokk vil uansett ikke få noen særlig betydning for den framtidige forståelse og håndheving av forbudet mot fotografering i domstolloven § 131a. Straffesaken mot B var av helt spesiell karakter og intenst dekket av nyhetsmediene helt fram til endelig domfellelse. Overfor B er hensynet til personvernet ikke relevant. Han var avbildet og identifisert med fullt navn tidligere og skal etter dommen være berøvet friheten i meget lang tid.

(23)
Dersom Høyesterett skulle komme til at anvendelsen av domstolloven § 198 tredje ledd, jf. § 131a første ledd annet punktum i denne sak ikke innebærer krenkelse av EMK artikkel 10, godtas at ny dom kan avsies etter straffeprosessloven § 345 annet ledd annet punktum. I så fall gjøres gjeldende at boten er for høy.

(24)
Kåre Valebrokk har påstått at anken forkastes, og at han tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.

(25)
 Jeg ser slik på saken:

(26)
Spørsmålet er om en domfellelse av Valebrokk etter domstolloven § 198 tredje ledd, jf. § 131a første ledd annet punktum vil innebære en krenkelse av EMK artikkel 10 om ytringsfrihet. Er dette tilfellet, må Valebrokk frifinnes etter menneskerettsloven § 2 nr. 1, jf. § 3. Tilsvarende spørsmål reiser seg også i forhold til FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 19, jf. samme lov § 2 nr. 3, men for å avgjøre denne sak er det ikke nødvendig å gå inn på FN-konvensjonen.

(27)
Straffesaken mot Valebrokk har sitt utspring i TV 2s dekning av « Baneheiasaken », hvor B, født *.*. 1979, er en av de to gjerningspersonene. B ble i Agder lagmannsrett kjent skyldig i voldtekt og drap av to 8 og 10 år gamle piker. Lagmannsretten la under straffutmålingen til grunn at drapene skjedde med overlegg, for å skjule voldtektene, for å unndra seg straffen for overgrepene og under særdeles skjerpende omstendigheter. Lagmannsretten fastsatte i dom 13. februar 2002 straffen for B til forvaring i 21 år med en minstetid på 10 år, og til 19 års fengsel for den medskyldige.

(28)
Begge domfelte anket over straffutmålingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg tillot ikke at Bs anke ble fremmet. Anken fra den medskyldige ble tillatt fremmet. Høyesterett forkastet anken i kjennelse 26. august 2002 i sak 2002/434 (HR-2002-00434).

(29)
Baneheiasaken fikk en voldsom oppmerksomhet i nyhetsmediene fra den dag ugjerningene ble kjent. Kort tid etter at gjerningspersonene var pågrepet, ble deres identitet gjort kjent og bilder av dem vist i nyhetsmediene. De seksuelle overgrepene og drapene var så gruoppvekkende at nesten alle aviser og radio- og TV-stasjoner valgte ikke å offentliggjøre detaljene. TV 2 offentliggjorde heller ikke detaljer om hendelsesforløpet. I omtalen av de straffbare forhold viste tingretten til lagmannsrettens dom i straffesaken, hvor lagmannsretten gjengir et utsagn fra byrettens dom om at det « ikkje er mogeleg å tenkje seg den frykt og dei lidingar som dei to jentene gjekk igjennom før dei til slutt døyde ». Bs personlige egenskaper var sentrale under hele saken og ble til dels i detalj omtalt i nyhetsmediene.

(30)
 Domstolloven

(31)
Bestemmelsene om fotografering, filmopptak og opptak for radio, film eller fjernsyn i domstolloven § 131a og § 198 tredje ledd ble tilføyd i forbindelse med vedtakelse av straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25. Forbudet mot fotografering og opptak i § 131a første og annet ledd lyder slik:
       « Under forhandlingene i straffesaker er fotografering, filmopptak og opptak for radio eller fjernsyn forbudt. Det er også forbudt å fotografere eller gjøre opptak av den siktede eller domfelte på veg til eller fra rettsmøtet eller under opphold i den bygning hvor rettsmøtet holdes, om han ikke samtykker.
       Dersom særlige grunner taler for det, kan retten under hovedforhandlingen gjøre unntak fra forbudet når det ikke kan antas å ha uheldig virkning for behandlingen av saken og heller ikke andre hensyn taler avgjørende imot. Før tillatelse gis, skal partene ha anledning til å uttale seg. »


(32)
Forbudet mot offentliggjøring i § 198 tredje ledd er slik:
       « Med bøter straffes også den som foretar fotografering eller opptak i strid med forskriftene i § 131a, eller som offentliggjør et bilde eller opptak tatt i strid med disse forskrifter. »


(33)
Etter § 131a første ledd første punktum er fotografering, filmopptak og opptak for radio eller fjernsyn forbudt under forhandlingene i straffesaker. Formålet med forbudet er gjennomføringen av en forsvarlig og rettferdig rettergang og å ivareta de implisertes personvern. Etter annet punktum er fotografering eller opptak av siktede eller domfelte på vei til og fra rettsmøter i straffesaker eller i den bygning hvor rettsmøtet holdes, også forbudt. Dette forbud tar først og fremst sikte på å beskytte siktede eller domfelte mot belastende fotografering. Det er bare siktede eller domfelte som kan gi samtykke til fotografering eller opptak utenfor hovedforhandlingen. Offentliggjøring av fotografi eller opptak i strid med § 131a første ledd straffes etter § 198 tredje ledd. Ved overtredelse kreves forsett, jf. Rt 1996 13 på side 18.

(34)
Lovforarbeidene inneholder ikke noen nærmere drøftelse av rekkevidden av forbudet i § 131a første ledd annet punktum. Det går imidlertid fram av sammenhengen at forbudet mot å fotografere siktede før og etter hovedforhandlingen er gitt av hensyn til personvernet og for å beskytte mot belastende fotografering, jf. Rt 1996 13 på side 17.

(35)
I medhold av domstolloven § 131a tredje ledd er det fastsatt forskrift om fotografering, filmopptak og opptak for radio eller fjernsyn under hovedforhandling i straffesak. Forskriften har i § 3 blant annet bestemmelse om at retten kan tillate fotografering eller opptak under hovedforhandling dersom saken har betydelig offentlig interesse. Det kreves således mer enn at saken har alminnelig offentlig interesse, jf. NOU 1988:2 Kildevern og offentlighet i rettspleien side 43 annen spalte.

(36)
Ved lov 4. juni 1999 nr. 37 ble § 131a første ledd første punktum og annet ledd om fotografering og opptak under rettsmøte i straffesak flyttet til § 131. § 131a første ledd annet punktum om forbud mot fotografering og opptak av siktede eller domfelte på vei til og fra rettsmøte i straffesak og i rettsbygning hvor slikt rettsmøte skal holdes, og forbudet i § 198 tredje ledd om offentliggjøring av slike fotografier og opptak, ble videreført i en ny bestemmelse i straffeloven § 390c første ledd nr. 3 og annet ledd. Forbudet mot fotografering og filming ble utvidet til også å gjelde når en mistenkt er i politiets varetekt eller til stede sammen med politiet under etterforskning, jf. § 390c første ledd nr. 1 og nr. 2 og Ot.prp.nr.55 (1997-1998) sidene 58-59. Etter kraftige innvendinger fra nyhetsmediene og deres organisasjoner bestemte Justisdepartementet i desember 1999 å sende straffebestemmelser mot fotografering, filming eller offentliggjøring av bilde og navn i straffesaker på ny høring. Som en konsekvens av dette er opphevelsen av domstolloven § 131a og tilføyelsen av straffeloven § 390c ikke satt i kraft, jf. kgl. res. 4. juni 1999 nr. 567.

(37)
Jeg går nå over til å behandle Valebrokks forhold.

(38)
Høyesterett er ved prøvingen av lovanvendelsen under skyldspørsmålet bundet av tingrettens bevisbedømmelse. Høyesterett kan også bygge på vitterlige kjensgjerninger og på klare og uomtvistede faktiske forhold. Ved tolkingen av filminnslaget og andre ytringer er Høyesterett ikke bundet av den forståelse tingretten har lagt til grunn, jf. Høyesteretts dom 17. desember 2002 i sak 2001/1428 (plenum) (HR-2001-01428) med henvisning til Rt 1997 1821 (plenum) på side 1826.

(39)
Tingretten uttalte:
       « Retten finner bevist at Kåre Valebrokk forsettlig har forholdt seg slik som nærmere beskrevet i forelegget. Agder lagmannsrett hadde forut samtykket i at domsavsigelsen i den omtalte rettssak ble kringkastet. Dommen var avsagt og retten hevet. En frilansefotograf for TV2 la merke til Bs reaksjon og gjorde et filmopptak av ham med varighet ca. 8 sekunder. Kåre Valebrokk traff beslutningen om at opptaket skulle sendes i TV2 nyhetene. De nærmere omstendigheter rundt opptaket og bakgrunnen for beslutningen kommer retten tilbake til. Kjernespørsmålet er om handlingen etter omstendighetene var straffbar. »


(40)
Som nevnt var Bs personlige egenskaper sentrale både under etterforskningen og ved pådømmelsen, og de ble også omtalt av nyhetsmediene. I straffesaken uttalte lagmannsretten:
       « Dei rettspsykiatrisk sakkunnige som har observert B, har i sine skriftlege fråsegner, som Den rettsmedisinske kommisjonen ikkje har hatt merknader til, kome til at han mest sannsynleg har ei emosjonelt ustabil personlegdomsforstyrring, der det óg kjem inn umogne trekk. Han har óg ein intelligens som ligg i nedre området av det normale. I tilleggsfråsegna heiter det m.a.:
       « Emosjonelt utstabil personlighetsforstyrrelse er omtalt som et avvik kjennetegnet ved tendens til å handle impulsivt, uten å tenke på konsekvensene. Stemningsleiet er uforutsigbart og svingende og vedkommende har tendens til sterke følelsesutbrudd og manglende evne til å kontrollere eksplosiv atferd. Det er også en tendens til kranglete oppførsel og konfliktsøkende atferd. »
       ...
       Dei sakkunnige har halde fram at B har ein mangel på sjølvinnsikt som kan vere til hinder for at behandling vil betre tilstanden hans. Det er ikkje visst at ei behandling jamvel over lang tid vil kunne føre til endring. Dei sakkunnige meiner det er nærliggjande fare for nye seksualbrotsverk eller valdshandlingar eller ein kombinasjon av desse i framtida. »


(41)
De sakkyndige i straffesaken uttalte at B har « eit alvorleg personlegdomsavvik ».

(42)
Filmopptaket som ble gjort av B da han forlot rettslokalet etter avsigelsen av lagmannsrettens dom, varte bare noen sekunder. Opptaket som ble vist under ankeforhandlingen i Høyesterett, var en del av de nyhetssendinger TV 2 hadde klokken 18.30 og 21.00 samme kveld. Selve opptaket viser en person som småflirende og tyggende på tyggegummi går ut av rettslokalet. Nyhetssendingene inneholdt også et intervju med Bs forsvarer, som blant annet uttalte at B « var skuffet, det var rimelig tydelig på hans kroppsspråk ».

(43)
Før sendingen tok nyhetsredaktøren opp med Valebrokk at opptaket fra rettssalen inneholdt informasjon som burde sendes. Etter nyhetsredaktørens oppfatning viste opptaket noe vesentlig om Bs personlige egenskaper, og det var egnet til å skape tvil om holdbarheten av forsvarerens utsagn om at B var skuffet. Valebrokk besluttet at opptaket skulle sendes. Jeg tilføyer at Valebrokk før offentliggjøring ble besluttet, var kjent med forbudet mot offentliggjøring i domstolloven, at opptaket hadde funnet sted i rettssalen, og at domfelte ikke hadde samtykket. Han hadde nødvendig tid til overveielse før beslutningen. Ut fra Valebrokks egen forklaring har overtredelsen av forbudet skjedd med overlegg.

(44)
Valebrokk bestrider ikke at domstolloven er utformet slik at den direkte forbyr offentliggjøring i dette tilfellet. Han har imidlertid gjort gjeldende at § 198 tredje ledd og § 131a første ledd annet punktum ut fra en generell reservasjon om rettsstrid må forstås slik at bestemmelsene ikke får anvendelse i dette helt spesielle tilfellet.

(45)
Til dette bemerker jeg at opptaket av B viser hans umiddelbare reaksjon på dommen. Beskyttelse av domfelte mot fotografering i slike situasjoner er i kjerneområdet for personvernet etter bestemmelsene. Jeg kan da vanskelig se at bestemmelsene kan tolkes innskrenkende ut fra en alminnelig rettsstridsreservasjon. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette. EMK artikkel 10 går her uansett lenger i å begrense anvendelsesområdet for § 198 tredje ledd, jf. § 131a første ledd annet punktum.

(46)
Spørsmålet blir om inkorporeringen av bestemmelsene om rett til ytringsfrihet i EMK artikkel 10 og menneskerettsloven § 3 som bestemmer at inkorporerte konvensjoner og protokoller i tilfelle motstrid går foran bestemmelser i annen lovgivning, medfører at domstolloven § 198 tredje ledd, jf. § 131a første ledd annet punktum likevel ikke får anvendelse i dette tilfellet.

(47)
 EMK artikkel 10

(48)
Bestemmelsene om ytringsfrihet i artikkel 10 gjelder etter menneskerettsloven § 2 nr. 1 som norsk lov. Artikkelen lyder slik i norsk oversettelse:
« 1. Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.
2. Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet. »


(49)
Etter fast praksis tar Menneskerettighetsdomstolen (EMD) først stilling til om anvendelse av nasjonal lovgivning medfører et inngrep i retten til ytringsfrihet etter artikkel 10 nr. 1. Dersom domstolen kommer til at et inngrep har skjedd, oppstår spørsmålet om krenkelse. Etter artikkel 10 nr. 2 foreligger ikke krenkelse om inngrepet er foreskrevet ved lov, forfølger et legitimt formål og er nødvendig i et demokratisk samfunn av de grunner som framgår av nr. 2. De nevnte vilkår er kumulative. Medlemsstatene har en viss skjønnsmargin, men den er etter EMDs forståelse av artikkel 10 relativt begrenset.

(50)
Norske domstoler skal i utgangspunktet anvende de samme tolkingsprinsipper og metoder som EMD, jf. Rt 2002 557 (plenum) på side 565 med videre henvisning til Rt 2000 996 (plenum) på side 1006-1007 og Rt 2001 1006 på side 1015-1016. Dette innebærer at også norske domstoler må etterprøve norsk lovgivning og håndhevingen av denne i samme omfang som EMD. Etter menneskerettsloven § 3 skal inkorporerte konvensjoner og protokoller ved motstrid gå foran annen lovgivning. Motstrid må i denne sammenheng bety at anvendelse av den norske lovregel ville føre til at den aktuelle konvensjonsbestemmelse ble krenket.

(51)
Partene er enige om at forbudet i domstolloven § 131a første ledd annet punktum og § 198 tredje ledd er « foreskrevet ved lov ». Det er heller ikke omtvistet at formålet med forbudet er å verne siktedes og domfeltes « omdømme eller rettigheter », slik at loven forfølger et legitimt formål. Jeg er enig i dette. Uenigheten gjelder som tidligere nevnt, spørsmålet om selve forbudet, og særlig håndhevingen av dette overfor Valebrokk, er nødvendig.

(52)
Påtalemyndigheten har anført at forbudet mot filmopptak av domfelte umiddelbart etter opplesningen av straffedommen og mot offentliggjøring av opptaket, ikke er noe vesentlig inngrep. Bs opptreden i rettssalen kunne vært formidlet ved å beskrive denne i ord i nyhetssendingene. Det bestrides imidlertid ikke at det foreligger et inngrep i retten til ytringsfrihet.

(53)
Håndhevingen av forbudet overfor Valebrokk og TV 2 er etter min mening i utgangspunktet et vesentlig inngrep. Ved formidling av nyheter, informasjon og kommentarer gjennom fjernsyn er bruken av bilder og av bilder og lyd i kombinasjon helt sentral. EMD har avgjort at det er et inngrep i retten til ytringsfriheten etter artikkel 10 nr. 1 å forby offentliggjøring av fotografi fordi dette begrenser nyhetsmedienes rett til selv å velge den form og måte de vil anvende for å presentere nyheter, informasjon og meninger. Jeg viser her til EMDs dom 11. januar 2000 i sak News Verlags GmbH & CoKG mot Østerrike i sak 31457/96 ( EMD=REF00001497 ) avsnitt 40 og avgjørelse av spørsmålet om fremme av sak 14. november 2002 « WIRTSCHAFTS-TREND » Zeitschriften-Verlagsgesellschaft mbH mot Østerrike i sak 62746/00 ( EMD=REF00023721&D ) side 4.

(54)
Det finnes et større antall avgjørelser fra den tidligere kommisjonen og EMD om inngrep i ytringsfriheten og spørsmål om krenkelse av artikkel 10. Også dommen om News Verlags inneholder, på samme måte som tidligere avgjørelser, en sammenfatning av domstolens praksis for så vidt angår nødvendigheten av inngrepet og om betydningen av at inngrepet retter seg mot nyhetsmediene. Domstolens generelle grunnlag for bedømmelsen av om inngrep var nødvendig i et demokratisk samfunn er inntatt i avsnitt 52:
       « The Court recalls its well-established case-law that the adjective « necessary », within the meaning of Article 10 § 2 implies the existence of a « pressing social need ». The Contracting States have a certain margin of appreciation in assessing whether such a need exists, but it goes hand in hand with a European supervision embracing both the law and the decisions applying it, even those given by an independent court. The Court is therefore empowered to give the final ruling on whether a « restriction » is reconcilable with freedom of expression as protected by Article 10.
       In exercising its supervisory jurisdiction, the Court cannot confine itself to considering the impugned court decisions in isolation; it must look at them in the light of the case as a whole, including the articles held against the applicant company and the context in which they were written. The Court must determine whether the interference at issue was « proportionate to the legitimate aims pursued » and whether the reasons adduced by the national courts to justify it are « relevant and sufficient ... »


(55)
Domstolen viste spesielt til dom 26. april 1979 vedrørende Sunday Times mot Storbritannia (no. 1) i sak 6538/74 ( EMD=REF00000169 ) avsnitt 62, dommen 26. november 1991 om Observer and Guardian mot Storbritannia i sak 13585/88 ( EMD=REF00000290 ) sidene 29-30 og sammenfatningen i Sürek mot Tyrkia (no. 1) i sak 26682/95 ( EMD=REF00001084 ), avsnitt 58. Dette er senest fulgt opp i EMDs storkammeravgjørelse 6. mai 2003 i saken Perna mot Italia i sak 48898/99 ( EMD=REF00004240 ) avsnitt 39.

(56)
Om nyhetsmedienes spesielle stilling heter det i dommen om News Verlags i avsnittene 55 og 56:
       « Another factor of particular importance for the Court's determination in the present case is the essential function the press fulfils in a democratic society. Although the press must not overstep certain bounds, in particular in respect of the reputation and rights of others or of the proper administration of justice, its duty is nevertheless to impart - in a manner consistent with its obligations and responsibilities - information and ideas on all matters of public interest (see Bladet Tromsø and Stensaas v. Norway [ GC ] , no. 21980/93, § 59, ECHR 1999-III).
       This duty extends to the reporting and commenting on court proceedings which, provided that they do not overstep the bounds set out above, contribute to their publicity and are thus perfectly consonant with the requirement under Article 6 § 1 of the Convention that hearings be public. Not only do the media have the task of imparting such information and ideas: the public has a right to receive them (see the Worm judgment cited above, pp. 1551-52, § 50). This is all the more so where, as in the present case, a person is involved who has laid himself open to public scrutiny by expressing extremist views (see, mutatis mutandis, the Worm judgment, ibid.). However, the limits of permissible comment on pending criminal proceedings may not extend to statements which are likely to prejudice, whether intentionally or not, the chances of a person receiving a fair trial or to undermine the confidence of the public in the role of the courts in the administration of justice (ibid.). Thus, the fact that B. had a right under Article 6 § 2 of the Convention to be presumed innocent until proved guilty is also of relevance for the balancing of competing interests which the Court must carry out (see Bladet Tromsø and Stensaas cited above. § 65). »


(57)
Det følger av dommen og tidligere avgjørelser av EMD at den konkrete anvendelse av nasjonale regler også må være nødvendig ut fra en helhetsbedømmelse. Medlemsstatenes skjønnsmargin avhenger av hvilke konvensjonsregler som i tilfelle kan være krenket. Intensiteten ved EMDs prøving i forhold til artikkel 10 er betydelig, og statenes skjønnsmargin tilsvarende begrenset.

(58)
EMDs dom om News Verlags og andre avgjørelser viser at kravene til en forsvarlig og rettferdig rettergang og domstolenes autoritet og upartiskhet kan nødvendiggjøre visse inngrep i retten til ytringsfrihet. Lovgiver og rettshåndhever må imidlertid også i disse tilfellene foreta en avveining i forhold til hva som er nødvendig i et demokratisk samfunn. Dette innebærer at begrunnelsen for inngrepet må kunne forankres i de påberopte legitime formål, det må være et påtrengende sosialt behov for å oppfylle formålet, og hva som skal oppnås må være forholdsmessig sett i forhold til inngrepets generelle og konkrete virkninger for ytringsfriheten. Inngrepets intensitet i forhold til nyhetsmediene legger EMD stor vekt på ut fra deres spesielt viktige funksjon i et demokrati. I denne avveining må ytringen holdes opp mot skadevirkningene.

(59)
Det kan reises spørsmål om hvor langt et generelt forbud mot å fotografere eller ta filmopptak utenfor rettsmøte uten samtykke fra siktede eller domfelte kan aksepteres i forhold til nødvendighetskravet etter artikkel 10 nr. 2. Lovforarbeidene inneholder ingen drøftelse av om også andre burde ha kompetanse til å gi samtykke. I NOU 1988:2 Kildevern og offentlighet i rettspleien er uttalt at et absolutt forbud mot fotografering og opptak utenfor hovedforhandling kan være vanskelig å begrunne, jf. side 45 annen spalte.

(60)
Hva angår den konkrete vurdering av nødvendigheten, tar jeg utgangspunkt i at det generelt er viktig å gi siktede eller domfelte vern mot å bli eksponert gjennom fotografering i rettssalen, både under selve forhandlingene og i umiddelbar tilknytning til disse. Jeg viser til det jeg har sagt om hensynene bak fotograferingsforbudet. Det er da også betegnende at de fleste land har slike forbud mot fotografering, selv om rekkevidde og utforming varierer.

(61)
Den løsning lovgiver har valgt i § 131a første ledd annet punktum med et generelt forbud mot fotografering, må i alle fall for fotografering i rettssalen i utgangspunktet være holdbart i forhold til kravene i EMK artikkel 10 nr. 2. Jeg har også merket meg at de som har uttalt seg som representanter for pressen, har forståelse for nødvendigheten av et slikt forbud, selv om det nok er preferanse for at dette heller bør reguleres gjennom pressens egne etiske regler enn gjennom et straffebelagt forbud. Men dersom et slikt generelt forbud skal være akseptabelt etter EMK artikkel 10, kan jeg ikke se det annerledes enn at forbudet må anvendes med den reservasjon som følger av en nødvendighetsvurdering. I det konkrete tilfellet må det vurderes om det er et presserende behov for å anvende forbuds- og straffebestemmelsen. Etter artikkel 10 nr. 1 har allmennheten krav på mest mulig korrekt informasjon om mer alvorlige lovovertredelser og om gjerningspersonene. I dette tilfellet er spørsmålet om det er nødvendig å anvende forbudet i forhold til det å vise bildene av B tatt umiddelbart etter domsavsigelsen.

(62)
Realiteten i dette blir en hovedregel med forbud mot å fotografere i rettssalen etter at retten er hevet, og forbud mot offentliggjøring av bildene, men slik at forbudet ikke vil gjelde hvor helt særegne hensyn tilsier det. Til en slik regel har påtalemyndigheten anført at den vil føre til en uthuling av fotograferingsforbudet. Det er selvfølgelig riktig at en regel med visse begrensninger vil være mindre absolutt. Men en slik regel vil ikke føre til at det er « fritt fram » for nyhetsmediene til å fotografere og offentliggjøre bilder når det finnes hensiktsmessig. Fotograferingsforbudet bæres av tunge reelle hensyn, ikke minst i situasjonen umiddelbart etter at dom er avsagt, og det skal mye til for at det da skal aksepteres som nødvendig å fotografere domfelte og vise disse bildene.

(63)
Slike tungtveiende grunner forelå etter min mening i dette tilfellet. B var dømt for forbrytelser av så opprørende karakter at presseorganene, herunder TV 2, hadde funnet det riktig å avstå fra å gå detaljert inn i dette. Straffesaken hadde vakt voldsom offentlig interesse. Bs identitet og fotografi hadde vært offentlig kjent lenge. Hans personlige egenskaper og personlighetsavvik hadde vært sentralt fremme i saken. Den opptreden B viste umiddelbart etter domsavsigelsen, var meget spesiell. Det er liten tvil om at bildene kunne oppfattes slik at de sa noe vesentlig om hans personlighet.

(64)
Likevel kan det nok være tvilsomt om dette i seg selv ville vært tilstrekkelig til at det er nødvendig å begrense anvendelsen av forbudet, slik at offentliggjøring av opptaket ville være tillatt ut fra den begrensning som må legges inn i § 131a første ledd annet punktum etter EMK artikkel 10 nr. 2. Men når disse forhold sammenholdes med forsvarerens kommentar til TV 2 om domfeltes opptreden etter domsavsigelsen, kommer saken etter min mening i en annen stilling. Forsvareren brukte overfor offentligheten Bs kroppsspråk som et argument for at B var skuffet, med andre ord at han reagerte « normalt » på dommen. Når TV 2 hadde filmopptak som i høy grad talte for at kroppsspråket sa noe ganske annet enn det forsvareren ga uttrykk for, måtte det være berettiget å vise opptaket som et korrektiv til forsvarerens argument. Bare på denne måten var det mulig å imøtegå eller kommentere det inntrykket som forsvarerens uttalelser skapte. Det står for meg som selvsagt at offentligheten i en sak som denne har krav på å få tilgang til slik informasjon. Jeg tilføyer at domfelte i denne sammenheng må « identifiseres » med sin forsvarer. Det er domfeltes interesser forsvareren ivaretar.

(65)
Ut fra dette har jeg kommet til at inngrepet mot Valebrokk innebærer en krenkelse av artikkel 10. Tingrettens frifinnelse av Valebrokk er basert på riktig lovanvendelse, og anken må forkastes.

(66)
Kåre Valebrokk har krevd saksomkostninger for Høyesterett etter straffeprosessloven § 438 første ledd med 89.525 kroner, hvorav 71.348 kroner er salær, utgifter 850 kroner og resten merverdiavgift. Jeg finner at de samlede omkostninger ikke går utover det beløp som ville ha blitt tilkjent om forsvareren hadde vært oppnevnt som offentlig forsvarer, jf. samme bestemmelses annet punktum. Kravet tas til følge.

(67)
Jeg stemmer for denne kjennelse:

       Anken forkastes.

       I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Justisdepartementet til Kåre Valebrokk 89.525 kroner - åttinitusenfemhundreogtjuefem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.



(68)
Dommer Gussgard: Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

(69)
Jeg slutter meg til førstvoterendes redegjørelse for det regelverket som har betydning for avgjørelsen av denne saken. Jeg er videre enig i at domstolloven § 131a første ledd annet punktum i alle fall når det gjelder fotografering i rettssalen, i utgangspunktet tilfredsstiller kravene i EMK artikkel 10 nr. 2 om unntak fra retten til ytringsfrihet.

(70)
Førstvoterende legger til grunn at hovedregelen må være forbud mot fotografering i rettssalen, også etter at retten er hevet, men slik at forbudet ikke vil gjelde « hvor helt særegne hensyn tilsier at det må være adgang til å fotografere og å offentliggjøre bildene ». Jeg er enig i dette syn. Det er i vurderingen av hvorvidt slike hensyn forelå i vår sak, at jeg ikke kan følge førstvoterende. I motsetning til ham kan jeg ikke se at EMK artikkel 10, jf. menneskerettsloven § 2 og § 3, hindrer at Valebrokk straffes for å ha tillatt offentliggjøring av filmopptakene av B.

(71)
Det var gitt tillatelse til direkte overføring i radio og TV av opplesningen av dommen mot B og hans medskyldige. Det var imidlertid ikke gitt samtykke til filming av Bs reaksjoner under opplesningen. Samtykke til en slik fokusering anser jeg helt uakseptabelt, og det samme gjelder for tidsrommet like etter at dom er falt. At filmopptaket i vår sak skjedde etter at retten var hevet, kan i denne sammenheng ikke tillegges vekt.

(72)
Spørsmålet er om de særlige omstendigheter ved saken eller ved Bs reaksjon tilsier at offentliggjøringen av filmopptaket ikke kan anses rettsstridig.

(73)
B ble dømt for grusomme forbrytelser, og saken hadde betydelig allmenn interesse. Ved svært alvorlige forbrytelser vil tiltaltes identitet normalt være kjent og fotografier publisert, slik det også var for Bs vedkommende. At det foreligger personlighetsavvik, er heller ikke noe spesielt i saker om voldsanvendelse som ender med død. Det fotografen reagerte på, og som er trukket frem som særegent i denne saken, er at B forlot rettssalen tilsynelatende uberørt av dommen.

(74)
Mange domfelte vil ta sikte på, og vil klare, å se uberørte ut når dommen faller. De vet at de står i sentrum for publikums blikk. Jeg ser det som en helt uholdbar rettstilstand at en tilsynelatende uberørthet, eller graden av uberørthet, skal være avgjørende for adgangen til å gjøre opptak av den art som det her er tale om. En domfelt bør generelt skånes fra at opptak av hans reaksjon offentliggjøres, også fordi den synlige reaksjon meget vel kan gi et helt uriktig bilde av den virkelige reaksjonen, og i verste fall stemple lovbryteren hardere i folks øyne enn det er grunnlag for, og øke domfeltes vansker langt inn i fremtiden.

(75)
Det som skjer i vår sak, er at B forlater sin plass, går mot utgangsdøren, sier ingenting, smiler og tygger tyggegummi. Jeg forstår at fotografen reagerte på dette, men anser det verken alene eller i sammenheng med de forhold jeg nettopp har nevnt, som tilstrekkelig til at publisering av opptaket kan vurderes som rettmessig. Ut fra de sterke hensyn som bærer inngrep i ytringsfriheten på dette området, mener jeg at også B må være vernet mot opptak av hans reaksjoner på dommen.

(76)
Etter mitt syn var således filmopptaket rettsstridig, også vurdert i forhold til EMK artikkel 10. Dette er imidlertid ikke avgjørende for vurderingen av Valebrokks forhold. Beslutningen om offentliggjøring hadde som bakgrunn også uttalelsen fra Bs forsvarer. Dette forhold må da inn i vurderingen av om inngrep var nødvendig. I intervjuet sa forsvareren at B var skuffet og viste til hans kroppsspråk. Dette stemte dårlig med filmopptaket.

(77)
Etter mitt syn kan en uttalelse som dette ikke frata B det vern han etter min oppfatning ellers har krav på. Forsvareren gir uttrykk for sin egen oppfatning av domfeltes kroppsspråk. Hans oppfatning er ikke mer betydningsfull enn oppfatningen til en TV-reporter. Jeg er helt uenig med førstvoterende når han sier at det bare var ved å vise filmopptaket, at det var mulig å « imøtegå eller kommentere det inntrykket forsvarerens uttalelser skapte ». TV 2 burde klare å formidle inntrykket av en smilende og tyggegummityggende B på annen måte. Forbudet mot fotografering i rettssalen hviler på at det kan skilles mellom adgangen til å vise bilder og det å referere.

(78)
Jeg ser således ikke dette inngrepet i ytringsfriheten som uforholdsmessig i relasjon til allmennhetens krav på å få informasjon, eller medienes interesse i å formidle dette. Slik jeg ser det, ligger forholdet i vår sak langt utenfor pressens betydningsfulle oppgave som « public watchdog », og et mindre inngrep må kunne aksepteres.

(79)
Jeg har ingen merknader til botens størrelse. I forhold til de kommersielle interesser som her er involvert, kan den ikke anses for høy.

(80)
Dommar Utgård: Eg er i det hovudsaklege og i resultatet einig med andrevoterande, dommar Gussgard.

(81)
Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Stang Lund.

(82)
Justitiarius Schei: Likeså.

(83)
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

kjennelse:

       Anken forkastes.

       I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Justisdepartementet til Kåre Valebrokk 89.525 kroner - åttinitusenfemhundreogtjuefem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.



innhold
Databasen sist oppdatert 31. oktober 2003